Voksesmerter i tilbakeblikk
Du sitter der, i den bratte, skumle trappa. Alene. I mørket.
Skrekkslagen. Du kommer deg ikke ut.
Du er muse stille. Krøpet sammen til en liten ball.
Kanskje, hvis ingen hører deg. Hvis ingen ser deg. Kanskje er du trygg da.
Ikke se ned. Ikke se ned i mørket.
Bare vent.
Vent tålmodig.
Til hun slipper deg fri.
En gang sitter jeg der sammen med lillebror.
Han gråter.
Og plutselig – så gjør jeg det også.
Det som sitter fast i brystet, slipper litt.
Kanskje fordi han er der.
Kanskje fordi jeg ikke er alene.
Vi satt ikke der lenge.
Døra var ikke låst.
Bare en fot mot døra på den andre siden.
Det var alt som skulle til for å holde oss inne.
Men det var nok.
Sekundene strekker seg.
Som en evighet.
Men det er fort over.
Ikke inni.
Du bærer det med deg.
Som om det er støpt inn i ryggraden.
Du vil bare slippe fri.
Men hvordan –
når du ikke en gang vet hvorfor du havnet der?
– Nå er det ikke hennes fot mot døra lenger,
men min.
- Alice